Haydom!!

Altså, dette har jeg jo venta på. Haydom. Sykehus i Afrika. Nå er jeg her!! Juhuhuuuu!!:D

Jeg kom i overigår. ”Kom” på norsk høres lett ut, men det å komme seg noe sted her, det er som regel en sammensatt prosess. Selv om det hørtes lett ut først, fordi en hjelpsom mann fra Haydom fiksa alt for meg; en taxi som skulle hente meg 06.45 utafor porten på Makumira (universitetet til Stian og Ole, der jeg igjen har hatt deilige dager. Jeg har fått bo på rommet til Happi og Johanna, makan til gjestfrihetJ Det har vært rolige dager (dog krydret med sirkus og volleyball); måtte rett og slett komme meg litt etter vår heftige ferie. Men, nok om det. Jeg er jo faktisk inni en parentes, som herved slutter). Denne taxien skulle kjøre meg til byen, og rett til en annen bil som skulle til Haydom, som jeg kunne få sitte på med. Enkelt og greit.

Men.

Når det kommer til tid og avtaler er det ofte ”men”, og denne gang var intet unntak. Fra kvart på sju til kvart over åtte kunne du finne tre trøtte mzunguer utafor porten til Makumira. Det var meg, og gentlemennene Stian og Ole, som trosset morratrøtten for å se meg trygt av gårde. Etter diverse telefoner kom taxisjåføren, i dressbukse og finsko, og forklarte som helt naturlig at han hadde vært lenge oppe i går, og da er det jo vanskelig å stå opp. Dessuten måtte han gå veldig langt for å låne bilen som han nå henta meg i. Det forklarer jo alt…!

Vel framme i byen hadde den bilen jeg skulle kjøre med, kjørt. Heldigvis skulle en annen bil samme vei, en ambulanse faktisk. Men, den et ikke utsiden som teller, og denne bilen var virkelig bare ambulanse på utsiden. Inni var den full av folk, og da mener jeg full. Jeg fikk sitte foran, mellom en indier og sjåføren, som var lege, og drakk øl til lunch. Dust.

Etter seks timer på humpevei var vi framme. Haydom er ikke bare et sykehus, men en landsby. Da det åpna på femtitallet var det ingenting her, bare bush. Nå bor det en hel del folk her; å bo i nærheten av et sykehus er gunstig. Og dette sykehuset skal jeg få bli kjent med. For et privilegium!

I går spiste vi frokost ute på verandaen; nystekt chapati fra kantina, helsprø paprika fra en bod i nabolaget, te, og sol på tærne.  Vi har et julestjernetre i hagen, og mellom grenene er det utsikt over slettelandet; bananåkre og små, brune hus. Jeg bor med Marit, interkulturell altmuligjente med en slags bergensdialekt, og Kapka, jordmor fra Tsjekkia, i en leilighet med kjøleskap, hull i taket (ugunstig i regntida..!!) og nettingdører for å holde mygg og slanger ute. Fint.

I helga har jeg hengt med ti babyer; nydelige på hver sin måteJ De er unike, med det til felles at mødrene deres døde da de ble født. De har familie, men fordi de har vært i kontakt med en død person, regnes de som urene, og familien vil ikke ta de til seg. Derfor må de bo her. Etter en stund, ca ti måneder, regnes de som rene, og da kan de få komme hjem... Hm.

Det er mye å lære her. Jeg gleder meg!

kjappisinnlegg

De siste dagene; sy soren!! stappfulle av opplevelser og herlige oyeblikk; Gud kiler meg i hjertet!

Etter nairobi tok vi nattbuss til Kampala, og ei herlig uke der med Cris og Stella, oppsummering; late morgener, gode gjensyn (DESSVERRE ikke med Gillian, men heldigvis med Robert; glede!), masse god mat, volley og fotball type hver kveld, latter og myggstikk, dyrepark og fire i baksetet paa bilen (som er lite, har jeg erfart naa..).

Saa. Rwanda. Det vakreste land, som har tatt mitt hjerte med storm. Vi hadde en dag bare, men for en dag!!! Det er ulikt resten av Ost-Afrika. Rent synlig er det veldig ryddig; ikkeno soppel i gatene. Det er ikke lov aa kaste soppel, og du far bot hvis du gjor det. Dessuten er det mange som jobber med aa holde det reint, og paa toppen av i-en er det dugnad hver siste lordag i maaneden, der alle alle er med aa rydde opp. Wow!
Rwanda er gront og frodig. Regntid. Det blomstrer. Paa mange maater.

1994 var et sorgens aar, som vi fikk et innblikk i paa museum, og ogsaa innerst i de fleste oyne. Men heldigvis finnes tilgivelse. Haap for framtida, og en vilje til aa bygge et land sammen. Wow. Jeg rores, helt inni hjertet.

Vi ble kjent med herlige folk ogsaa. For vi dro, ba jeg som vanlig for turen (noe man blir vant til naar en tar buss her..!!!). Saa ble jeg mint paa; "dere faar ikke fordi dere ikke ber". Saa, jeg ba. Om at vi kunne faa mote noen herlige folk. Ihvertfall ett. Og vi fikk tre!!
Ei var en halvbekjent av Happi, som vi reiser med. Ho fiksa asted aa bo for oss, og hang med oss hele dagen, viste oss rundt, forhandla pris med ivrige motorsykkelsjaaforer (som forovrig ga oss herlig vind i haaret opp Kigalis bratte skraaninger) og ble en venn av oss alle fire, rett og slett.
Neste var en vi motte paa bussen. En fantastisk gentleman paa alle maater; lot oss bruke telefonen hans, fulgte os fra busstasjonen til gjestehuset, delte potetgull og interessante samtaler paa en ellers lang busstur (inkludert 2 timers venting paa grensa, pga toll, der bl.a. alle plastposer maatte kastes; Rwanda tillater ikke plastposer i landet, bare papir...!!). En saann aapenhet og varme gjor inntrykk!
Sistemann jobba paa gjestehuset, han var bare sjonn:)

Akkurat naar en tror det ikke kan bli bedre, og drar fra hjertelandet med litt vemod, saa kommer vi til Karagwe, og hjem til Happi. Ingen strom, men desto sterkere maanelys. Deilig utsikt etter tur bakpaa en tilfeldig pickup. Naturen er uslaaelig. Kveldsmat med stearinlys, og ny personlig rekord med dobbelt antall folk i 5setersbil.

Naa er vi i Bokoba, paa en internettkafe. Inatt tar vi ferge til Mwanza, saa buss til Arusha. Haaper og tror jeg skal til Haydom. Tiden vil vise:)

Og husk; "dere har ikke fordi dere ikke ber". Fritt etter hukommelsen, men erfart med et takknemlig hjerte. Nyt idag:)

Nairobi

Det har vart godt aa komme til et sted der jeg faktisk er kjent fra for; den smaaforvirra folelsen av aa ikke riktig vite hvor jeg er; jeg var igrunn litt lei denJ jeg har gode dager, med gode gjensyn. Rart at det er 4 aar siden jeg bodde her!!! Finni; du hadde vart stolt av meg, hadde du sett meg rundtomkring I byen naa, jeg finner veien!! Og whenever jeg er litt usikker, saa bare gaar jeg med confidence til jeg finner ut hvor jeg er, hehe, koser meg!

Har mott mange gamle kjente, og det er godt aa se at de aller fleste har det veldig bra!:) Jeg bor hos Maureen og Peter I en forstad til Nairobi. Jeg har ikke sett noen andre mzunguer (navnet paa en bleiking som meg, og alle andre som kommer fra den nordre halvkule;)) I byen her, saa det er vel igrunn ikke rart at jeg faar litt oppmerksomhet.. Den kan komme I mange former; guttegjenger som kniser og kaller meg Shiro, sier how are u og blir litt stille naar jeg svarer ‘fine’, og de kommer paa at de ikke kan flere engelske ord. Enda stillere blir de hvis jeg svarer ‘nikuega’, som er ‘fine’ paa kikoyo, stammespraaket de fleste snakker her. Eller, stille blir de kanskje ikke; det virker som det er umulig aa bli stille her;)

Saa, en typisk dag her; jeg vakner av sola som faller strategisk paa senga mi, rundt halv atte. En dusj fra et elektisk dusjhode, hvordan kan jeg forklare; dusjhodet er en beholder som varmer vannet med elektrisitet, som det faar fra en fiks losning av en ledning fra taklampa, surra inn med teip. Flott!! Te med tilbehor til frokost, for jeg er klar for dagen. Jeg rusler ned til matatustage’et, langs en travel vei som noen ganger I praksis er trefelts, men i Norge; en smal tofelts. Boder og smaabutikker langs veien; damene sitter I bodene og selger frukt, mannfolka sveiser med solbriller som beskyttelse, er vakter med gevaer, mekker paa biler som ikke ville vart kalt biler, men skrot, I Norge, eller bare henger langs veien, og smiler bredt naar jeg kommer ruslende.

En tur til byen koster vanligvis 40 shilling, det er vel 4kr. Tar nesten tre kvarter, som tilbringes I en 14seters Nissan, med alle typer folk. Mann I dress paa vei til kontorjobb. Overstasja ung, jente med extentions og lange negler, mama med jord under neglene og en sekk mais paa hodet. Ei med en babay paa ryggen, en styla type med basketsko og tu-pac-tskjorte. Ogsaa meg. Er usikker paa om det finnes en prototype paa en Nairobibeboer.

Byen, sentrum, er bare full av folk. Travel. Mer vestlig enn avslappa afrikansk vil jeg si. Masse vestlige sjapper, og det gjenstaar enna for meg aa finne en restaurant med god lokal mat. Faktisk. Jeg bor komme meg paa en matatu hjemover innen kl fem, for etter det blir trafikken ekstrem, og jeg kan lett bruke to timer paa hjemturen. NeitakkJ

Tilbake hjemme lager vi mat sammen, Maureen og jeg, og spiser sammen, takknemlige for enda en dag. Det er gode dager her. Idag kommer Stian, Ole og Happi fra Tanzania, glede!:)

Mye skriving, men haaper dere faar noen bilder I hodet;) naa har jeg forresten faatt tak I lader til kameraet mitt, saa neste gang blir det kanskje flere bilder enn ord..;) Nyt idag!