gay!!

- som kikuyu'er sier naar de er overraska. Jeg er paa en maate overraska, fordi jeg reiser hjem ikveld!! Gay!!! Jeg kan herved bekrefte at tida flyr i godt lag, for den har jammen gatt fort, denne turen, og jeg har jammen vart i godt lag. Jeg dro nedover hit i fjor for aa finne ut om jeg kan bo i afrika. Konklusjon; det  kan jeg. Lett.

Jeg nyter siste dag her i Nairobi. Er pa en cyber i byen, hatt en frokost hjemme alene hos Maureen, min herlige venninne og soster, som jeg har bodd hos her i Nairobi. Chai og chapati til frokost, hope fm i ora og lett regn utafor. Det er regntid her, og  ganske kaldt faktisk. Men, jeg  trossa baade regn og kulde, og dro til byen, med en deilig matatu; som jeg kommer til aa savne de!! Naa skal jeg straks avgaarde for aa spise lunch med en bunch venner, egentlig kl 12, men african time staar sterkt her, ogsaa for meg i disse dager...:) men, gleder meg!

Gleder meg  jo til aa komme hjem og:) tenk for en luksus, aa ha to hjem!! ogg, begge to er  sa helmax  at  jeg ikke kan tenke meg noe bedre! fy soren..:) velsignelse!!

Saa, Norge, here i come. see u very soon! And Africa, i know il come back:) so long, enjoy, take care na baraka sana!

påskehilsen

Jeg har egentlig ikke så veldig påskefølelse. Jeg har mer følelsen av å snart skulle hjem, til Norge. Rart, godt og trist på en gang:) Det er mange som har dratt fra Haydom nå i disse dager, mange nordmenn, som jeg har blitt kjent med, blitt venn med, inspirert av og ja, blitt glad i rett og slett:) Hver gang noen reiser, blir jeg minna om at det faktisk er mulig; å reise hjem, til Norge; det hadde jeg nesten glemt;)

Jeg skal også snart reise fra Haydom, så da blir jeg litt rastløs. Jeg har aldri likt å liksom være på to steder samtidig. Fysisk sett er det jo umulig, men tankene kan vandre innmari fritt. Men, jeg er her. Foran en data, i stua, i huset jeg deler med 3 herlige jenter, fra 3 land. Ser ut gjennom myggnettet på verandadøra, og utover slettene her på Haydom. Det er solnedgang, som gir deilig og varmt lys. Det er grønt etter regntida. Vakkert:)

Denne uka har jeg jobba på ICU.

I for intensive, og intensivt har det vært. Ikke i den forstand at det har vært stressende og mye å gjøre, men det er mange inntrykk. Syke barn går spesielt inn på meg. En dag døde ei gravid, ung jente, og de klarte ikke redde babyen heller. De har èn monitor som virker, og på den igjen så virker bare èn funksjon; oksygenmetningen på blodet. Vi har kateterposer, men ikke de kjekke plastikkgreiene å feste de til senga på, så vi bruker noe annet. tape feks. Sårstell er et eget kapittel. Hjemme er jeg vant til egne bandasjer for forskjellige sårtyper. Her har jeg funet ut at sånne innlegg til ammende damer, som skal absorbere eventuelle melkelekasjer innimellom mating, er ypperlig til væskende sår. Idag la jeg inn en veneflon og plastret den med et veneflonplaster, som jeg er vant til hjemme. En sykepleier kom og bemerket at duverden, for et fancy plaster! Han pleide bare å bruke teip. Det funker jo også. Vi bruker det vi har her, og jeg liker igrunn det. Det jeg ikke liker er når behovene for utstyr blir større enn det kreativiteten kan dekke, særlig fordi jeg vet at hadde vi vært i Norge hadde vi ikke engang trengt kreativitet; der hadde utstyrslageret vært fullt og til disposisjon...

C for care. Omsorg. Jeg er overrasket over hvor lite omsorg sykepleierne viser her.. Det høres rart ut, jeg vet, særlig fordi jeg er i Tanzania, tidenes mest gjestfrie og hjertelige land. Jeg vet ikke hvorfor det er annerledes innenfor sykehusets vegger. Men, det er det. Litt vanskelig å forklare, men, ja. Det positive er at pasienter blir desto gladere når jeg setter meg ned og prater litt med de. En dag fulgte jeg en gammel mann (jeg SMELTER for gamle menn her, med grått hår, et tilfeldig tøystykke kastet rundt kroppen, også staven, de er SKJØNNE!!) til en annen avdeling, og det var han helt overveldet over, at jeg tok meg tid til å gå i hans snegletempo, og ja. Jeg gjorde jo ingenting, bare tok meg tid, og gikk med han. De pårørende hilser fortsatt på meg, og sier han husker meg. Er jo koselig da:)

U for unit. Avdeling. Ikke så mye mer å si om det;)

Det er påske. Jeg har som sagt ikke noe særlig påskefølelse, men jeg har bestemt meg for å få det. Det vil si, den kvikklunchspisende, skigående, jublende "endelig vår"-følelsen, den får jeg nok ikke. Men det er jo egentlig ikke det som er påske..!!! Jesus, han har jo levd. Som deg og meg, med gode og mindre gode dager. Så døde han, som vi også skal. Så, heldigvis, sto han opp igjen! Det er jo nærmest for utrolig til å være sant, men jeg tror det faktisk. Han lever, sånn at vi kan få leve! Er det noe jeg har gjort i det siste, er det virkelig å leve;) Ja, det gjelder jo for deg også, for hvis du leser det her, så lever du:) Det er en gave, for vi har ikke gjort noe for å fortjene livet. Så, vi kan bare ta imot, og leve:) Jesus er livet, sier han. Jeg er enig:)



Siri, en av mange herlige jeg har fått bli kjent med her. Takknemlighet!:)




En annen, herlig gammel mann jeg møtte en dag i "byen"



Selv om jeg er i litt Norgemodus, så er jeg jo her, og ja, KOSER meg! Livet her er deilig på så mange vis! Det er sagt "der det er hjerterom er det husrom", og ja, her er det plass til mange, og hjertene er store!:)

Let's celebrate life this easter! Pasaka njema!!

bilder fra Zanzibar...

...som lovet. Har egentlig lagt ut de her en gang før, for lenge siden, men så klikka internett akkurat da jeg egentlig var ferdig.. så, da ble jeg akutt lei, og har ikke tatt meg tid til å legge de ut på nytt, før nå:) Søndag ettermiddag, en læxa dag; sett soloppgangen, frokost ute med utsikt over slettene rundt Haydom, nybakt grovbrød fra hushjelpa til sykehusdirektøren, sol og gitarspill, besøk på CCU (Child Care Unit, for babyer som har mista mamma'n sin), så sitter jeg under myggnett på verandaen, skygge, piratbukser og avslappende musikk. God dag, klar for ny uke, nå på ICU (Intensive Care Unit). Dette blir den siste, hele uka mi her på Haydom. Litt kjedelig å dra, jeg var sååååå nære å bestemme meg for å bli til juli... Men, nå er planen å komme hjem; håper fredag 13. blir en lykkelig dag;)




Ankomst Zanzibar, med ferge; veldig fin!



Jeg dro til Zanzibar for å besøke Ame. Fikk dessverre ikke så mange dager sammen, siden jeg kom litt sint fra Mosambic, med de vi hadde var desto triveligere!:) Fikk fortsette å bo hos familien selv om han dro hjem til Norge, luksus:) Tror jeg fikk oppleve selve definisjonen på gjestfrihet, and i like it alot!

Jada, er like fint som en har hørt om, og som det ser ut i turistkataloger;)

Hver kveld er det marked på Foro Dhani (?husker ikke hvordan det skrives..). Masse sjømat, Zanzibar pizza, og min favoritt; sugar cane juice! God stemning!



Mrembo. Nydelig.




Sand mellom tærne, saltvann i øra og mango mellom tenna. Idyll;)



Jeg dro til nordkysten av Zanzibar, for å få et par dager på stranda (bildene over). Det jeg ikke visste, var at de ikke var noen minibank der nord, så, jeg kom dit med ca 30 000 shilling. Høres mye ut, men er bare ca 120kr.. Jeg ble i fire dager. Det gikk fint. Jeg spiste på ei lokal sjappe, dro ikke på noen utflukter, men tilbrakte heller dagene i vannet, med diverse beachboys og tilfeldige turister; ikke å forakte det heller. Så, siden jeg ikke hadde noen penger, så fikk jeg, den ene natta, sove på gangen, sammen med ei som jobba på kjøkkenet på en av restanrantene (senga over, til venstre, fikk jeg låne). En annen natt fikk jeg sove på hotellet der Ame har jobba (under), og fikk betale special price på krita. Alt ordner seg!

 



Vel tilbake hos Ame's familie, nær Stonetown. Herlig oppvartning, frokost versågod:)



Den lokale MacDonalds. Om jeg spiste? Ja. Om jeg ble syk? Nei. Noen tvil om at jeg er velsigna og beskytta på tur? Nei.

Making chapati, versågod!

Som sykepleier syns jeg jo det er litt interessant med helseissues, og ja, dette er et typisk pharmacy, eller duka la dawa, som det heter her. Finnes i de fleste gater, og versågod kom og kjøp, hva enn du har lyst på...



Ut på tur, aldri sur:) På lasteplanet var det lagd benker langs kantene, så bakpå satt det ca 30 mennesker. Jeg var en av dem, og Muhammed, en kamerat av Ame, en annen. Jeg ble tatt med litt rundt på tur, herlig liv altså:)



 Jeg hadde gode dager på Zanzibar. Det virker veldig lenge siden nå, at jeg var der, og det er det jo også, ca to og en halv måned. Livet har jammen vært innholdsrikt i det siste:) Jeg er rik!!!

småtitt i min hverdag

Jeg har fått låne ei bok av ei dame her, som heter Jabes bønn. Den ber jeg stadig vekk her, og for sure of course indeed; Gud velsigner meg!!:) TAKKNEMLIG!!

Ei lita jente som bor her, og jeg, vi er blitt ganske gode venner:) Ho er en nydelig solstråle, som stadig smiler, og har lært seg å vinke; smelt:)

søndagstur versågod:) et lite fjell i nærheten; 360 graders utsikt på toppen, bare oss og sommerfugler på toppen.

Outreach; det er blitt en av mine favoritter. Pakk sammen en haug vaksiner, ei vekt og slitte notatbøker, og dra ut på tur, til lokale kirker som er til låns. Mødre og barn strømmer til, her veies barna...

...de registreres, og så får de vaksiner ettersom hva de trenger. Hver dag drar en bil ut fra Haydom, og ut til en landsby; det er lettere det enn at alle må komme hit til Haydom. En gang i måneden kommer et fly fra MAF, og da kan vi nå landsbyene som ligger lengst unna, som ikke kan nås med bil i regntida, eller som det rett og slett ikke er noen vei til. Igår fikk jeg være med et sånt fly, og fikk sitte foran sammen med piloten i flyet, luksus! Vel framme fikk jeg sitte på gresset sammen med en bibi (bestemor), som solgte noe mistenkelig pulver til sniffing, og flere babyer fikk sitte på mitt fang. Gravide mødre fikk sitte, og så ligge, på ei sponplate 30cm opp fra gulvet på et lite rom innerst i kirka. Sykepleieren bemerket at det var ugunstig for ryggen, men bøyde seg likevel ned og lyttet etter fosterlyd på ca 30 gravide kvinner.

ut på tur, aldri sur! og FOR en utsikt!!

seks jenter på jentetur rett og slett:) først 4 timer til Karatu på humpevei fra Haydom, neste dag gamedrive uten guide men med kart i nasjonalparken Lake Manyara, så hjem igjen på 4 timers humpevei. Herlig helgetur:)

Det var deilig med litt luksusliv (les varm dusj og noe annet enn ris og bønner til kveldsmat;)), men....

...når sant skal sies, så liker jeg denne stilen best.

Jeg kommer snart hjem. Til Norge. Jeg gleder meg såklart:)
Men, afrika er langt inni hjertet mitt, og jeg ber om Guds velsignelse over den siste måneden her.
Jeg gleder meg:)
Nyt du og!

Haydom!!

Altså, dette har jeg jo venta på. Haydom. Sykehus i Afrika. Nå er jeg her!! Juhuhuuuu!!:D

Jeg kom i overigår. ”Kom” på norsk høres lett ut, men det å komme seg noe sted her, det er som regel en sammensatt prosess. Selv om det hørtes lett ut først, fordi en hjelpsom mann fra Haydom fiksa alt for meg; en taxi som skulle hente meg 06.45 utafor porten på Makumira (universitetet til Stian og Ole, der jeg igjen har hatt deilige dager. Jeg har fått bo på rommet til Happi og Johanna, makan til gjestfrihetJ Det har vært rolige dager (dog krydret med sirkus og volleyball); måtte rett og slett komme meg litt etter vår heftige ferie. Men, nok om det. Jeg er jo faktisk inni en parentes, som herved slutter). Denne taxien skulle kjøre meg til byen, og rett til en annen bil som skulle til Haydom, som jeg kunne få sitte på med. Enkelt og greit.

Men.

Når det kommer til tid og avtaler er det ofte ”men”, og denne gang var intet unntak. Fra kvart på sju til kvart over åtte kunne du finne tre trøtte mzunguer utafor porten til Makumira. Det var meg, og gentlemennene Stian og Ole, som trosset morratrøtten for å se meg trygt av gårde. Etter diverse telefoner kom taxisjåføren, i dressbukse og finsko, og forklarte som helt naturlig at han hadde vært lenge oppe i går, og da er det jo vanskelig å stå opp. Dessuten måtte han gå veldig langt for å låne bilen som han nå henta meg i. Det forklarer jo alt…!

Vel framme i byen hadde den bilen jeg skulle kjøre med, kjørt. Heldigvis skulle en annen bil samme vei, en ambulanse faktisk. Men, den et ikke utsiden som teller, og denne bilen var virkelig bare ambulanse på utsiden. Inni var den full av folk, og da mener jeg full. Jeg fikk sitte foran, mellom en indier og sjåføren, som var lege, og drakk øl til lunch. Dust.

Etter seks timer på humpevei var vi framme. Haydom er ikke bare et sykehus, men en landsby. Da det åpna på femtitallet var det ingenting her, bare bush. Nå bor det en hel del folk her; å bo i nærheten av et sykehus er gunstig. Og dette sykehuset skal jeg få bli kjent med. For et privilegium!

I går spiste vi frokost ute på verandaen; nystekt chapati fra kantina, helsprø paprika fra en bod i nabolaget, te, og sol på tærne.  Vi har et julestjernetre i hagen, og mellom grenene er det utsikt over slettelandet; bananåkre og små, brune hus. Jeg bor med Marit, interkulturell altmuligjente med en slags bergensdialekt, og Kapka, jordmor fra Tsjekkia, i en leilighet med kjøleskap, hull i taket (ugunstig i regntida..!!) og nettingdører for å holde mygg og slanger ute. Fint.

I helga har jeg hengt med ti babyer; nydelige på hver sin måteJ De er unike, med det til felles at mødrene deres døde da de ble født. De har familie, men fordi de har vært i kontakt med en død person, regnes de som urene, og familien vil ikke ta de til seg. Derfor må de bo her. Etter en stund, ca ti måneder, regnes de som rene, og da kan de få komme hjem... Hm.

Det er mye å lære her. Jeg gleder meg!

kjappisinnlegg

De siste dagene; sy soren!! stappfulle av opplevelser og herlige oyeblikk; Gud kiler meg i hjertet!

Etter nairobi tok vi nattbuss til Kampala, og ei herlig uke der med Cris og Stella, oppsummering; late morgener, gode gjensyn (DESSVERRE ikke med Gillian, men heldigvis med Robert; glede!), masse god mat, volley og fotball type hver kveld, latter og myggstikk, dyrepark og fire i baksetet paa bilen (som er lite, har jeg erfart naa..).

Saa. Rwanda. Det vakreste land, som har tatt mitt hjerte med storm. Vi hadde en dag bare, men for en dag!!! Det er ulikt resten av Ost-Afrika. Rent synlig er det veldig ryddig; ikkeno soppel i gatene. Det er ikke lov aa kaste soppel, og du far bot hvis du gjor det. Dessuten er det mange som jobber med aa holde det reint, og paa toppen av i-en er det dugnad hver siste lordag i maaneden, der alle alle er med aa rydde opp. Wow!
Rwanda er gront og frodig. Regntid. Det blomstrer. Paa mange maater.

1994 var et sorgens aar, som vi fikk et innblikk i paa museum, og ogsaa innerst i de fleste oyne. Men heldigvis finnes tilgivelse. Haap for framtida, og en vilje til aa bygge et land sammen. Wow. Jeg rores, helt inni hjertet.

Vi ble kjent med herlige folk ogsaa. For vi dro, ba jeg som vanlig for turen (noe man blir vant til naar en tar buss her..!!!). Saa ble jeg mint paa; "dere faar ikke fordi dere ikke ber". Saa, jeg ba. Om at vi kunne faa mote noen herlige folk. Ihvertfall ett. Og vi fikk tre!!
Ei var en halvbekjent av Happi, som vi reiser med. Ho fiksa asted aa bo for oss, og hang med oss hele dagen, viste oss rundt, forhandla pris med ivrige motorsykkelsjaaforer (som forovrig ga oss herlig vind i haaret opp Kigalis bratte skraaninger) og ble en venn av oss alle fire, rett og slett.
Neste var en vi motte paa bussen. En fantastisk gentleman paa alle maater; lot oss bruke telefonen hans, fulgte os fra busstasjonen til gjestehuset, delte potetgull og interessante samtaler paa en ellers lang busstur (inkludert 2 timers venting paa grensa, pga toll, der bl.a. alle plastposer maatte kastes; Rwanda tillater ikke plastposer i landet, bare papir...!!). En saann aapenhet og varme gjor inntrykk!
Sistemann jobba paa gjestehuset, han var bare sjonn:)

Akkurat naar en tror det ikke kan bli bedre, og drar fra hjertelandet med litt vemod, saa kommer vi til Karagwe, og hjem til Happi. Ingen strom, men desto sterkere maanelys. Deilig utsikt etter tur bakpaa en tilfeldig pickup. Naturen er uslaaelig. Kveldsmat med stearinlys, og ny personlig rekord med dobbelt antall folk i 5setersbil.

Naa er vi i Bokoba, paa en internettkafe. Inatt tar vi ferge til Mwanza, saa buss til Arusha. Haaper og tror jeg skal til Haydom. Tiden vil vise:)

Og husk; "dere har ikke fordi dere ikke ber". Fritt etter hukommelsen, men erfart med et takknemlig hjerte. Nyt idag:)

Nairobi

Det har vart godt aa komme til et sted der jeg faktisk er kjent fra for; den smaaforvirra folelsen av aa ikke riktig vite hvor jeg er; jeg var igrunn litt lei denJ jeg har gode dager, med gode gjensyn. Rart at det er 4 aar siden jeg bodde her!!! Finni; du hadde vart stolt av meg, hadde du sett meg rundtomkring I byen naa, jeg finner veien!! Og whenever jeg er litt usikker, saa bare gaar jeg med confidence til jeg finner ut hvor jeg er, hehe, koser meg!

Har mott mange gamle kjente, og det er godt aa se at de aller fleste har det veldig bra!:) Jeg bor hos Maureen og Peter I en forstad til Nairobi. Jeg har ikke sett noen andre mzunguer (navnet paa en bleiking som meg, og alle andre som kommer fra den nordre halvkule;)) I byen her, saa det er vel igrunn ikke rart at jeg faar litt oppmerksomhet.. Den kan komme I mange former; guttegjenger som kniser og kaller meg Shiro, sier how are u og blir litt stille naar jeg svarer ‘fine’, og de kommer paa at de ikke kan flere engelske ord. Enda stillere blir de hvis jeg svarer ‘nikuega’, som er ‘fine’ paa kikoyo, stammespraaket de fleste snakker her. Eller, stille blir de kanskje ikke; det virker som det er umulig aa bli stille her;)

Saa, en typisk dag her; jeg vakner av sola som faller strategisk paa senga mi, rundt halv atte. En dusj fra et elektisk dusjhode, hvordan kan jeg forklare; dusjhodet er en beholder som varmer vannet med elektrisitet, som det faar fra en fiks losning av en ledning fra taklampa, surra inn med teip. Flott!! Te med tilbehor til frokost, for jeg er klar for dagen. Jeg rusler ned til matatustage’et, langs en travel vei som noen ganger I praksis er trefelts, men i Norge; en smal tofelts. Boder og smaabutikker langs veien; damene sitter I bodene og selger frukt, mannfolka sveiser med solbriller som beskyttelse, er vakter med gevaer, mekker paa biler som ikke ville vart kalt biler, men skrot, I Norge, eller bare henger langs veien, og smiler bredt naar jeg kommer ruslende.

En tur til byen koster vanligvis 40 shilling, det er vel 4kr. Tar nesten tre kvarter, som tilbringes I en 14seters Nissan, med alle typer folk. Mann I dress paa vei til kontorjobb. Overstasja ung, jente med extentions og lange negler, mama med jord under neglene og en sekk mais paa hodet. Ei med en babay paa ryggen, en styla type med basketsko og tu-pac-tskjorte. Ogsaa meg. Er usikker paa om det finnes en prototype paa en Nairobibeboer.

Byen, sentrum, er bare full av folk. Travel. Mer vestlig enn avslappa afrikansk vil jeg si. Masse vestlige sjapper, og det gjenstaar enna for meg aa finne en restaurant med god lokal mat. Faktisk. Jeg bor komme meg paa en matatu hjemover innen kl fem, for etter det blir trafikken ekstrem, og jeg kan lett bruke to timer paa hjemturen. NeitakkJ

Tilbake hjemme lager vi mat sammen, Maureen og jeg, og spiser sammen, takknemlige for enda en dag. Det er gode dager her. Idag kommer Stian, Ole og Happi fra Tanzania, glede!:)

Mye skriving, men haaper dere faar noen bilder I hodet;) naa har jeg forresten faatt tak I lader til kameraet mitt, saa neste gang blir det kanskje flere bilder enn ord..;) Nyt idag!