Jeg skal også snart reise fra Haydom, så da blir jeg litt rastløs. Jeg har aldri likt å liksom være på to steder samtidig. Fysisk sett er det jo umulig, men tankene kan vandre innmari fritt. Men, jeg er her. Foran en data, i stua, i huset jeg deler med 3 herlige jenter, fra 3 land. Ser ut gjennom myggnettet på verandadøra, og utover slettene her på Haydom. Det er solnedgang, som gir deilig og varmt lys. Det er grønt etter regntida. Vakkert:)
Denne uka har jeg jobba på ICU.
I for intensive, og intensivt har det vært. Ikke i den forstand at det har vært stressende og mye å gjøre, men det er mange inntrykk. Syke barn går spesielt inn på meg. En dag døde ei gravid, ung jente, og de klarte ikke redde babyen heller. De har èn monitor som virker, og på den igjen så virker bare èn funksjon; oksygenmetningen på blodet. Vi har kateterposer, men ikke de kjekke plastikkgreiene å feste de til senga på, så vi bruker noe annet. tape feks. Sårstell er et eget kapittel. Hjemme er jeg vant til egne bandasjer for forskjellige sårtyper. Her har jeg funet ut at sånne innlegg til ammende damer, som skal absorbere eventuelle melkelekasjer innimellom mating, er ypperlig til væskende sår. Idag la jeg inn en veneflon og plastret den med et veneflonplaster, som jeg er vant til hjemme. En sykepleier kom og bemerket at duverden, for et fancy plaster! Han pleide bare å bruke teip. Det funker jo også. Vi bruker det vi har her, og jeg liker igrunn det. Det jeg ikke liker er når behovene for utstyr blir større enn det kreativiteten kan dekke, særlig fordi jeg vet at hadde vi vært i Norge hadde vi ikke engang trengt kreativitet; der hadde utstyrslageret vært fullt og til disposisjon...
C for care. Omsorg. Jeg er overrasket over hvor lite omsorg sykepleierne viser her.. Det høres rart ut, jeg vet, særlig fordi jeg er i Tanzania, tidenes mest gjestfrie og hjertelige land. Jeg vet ikke hvorfor det er annerledes innenfor sykehusets vegger. Men, det er det. Litt vanskelig å forklare, men, ja. Det positive er at pasienter blir desto gladere når jeg setter meg ned og prater litt med de. En dag fulgte jeg en gammel mann (jeg SMELTER for gamle menn her, med grått hår, et tilfeldig tøystykke kastet rundt kroppen, også staven, de er SKJØNNE!!) til en annen avdeling, og det var han helt overveldet over, at jeg tok meg tid til å gå i hans snegletempo, og ja. Jeg gjorde jo ingenting, bare tok meg tid, og gikk med han. De pårørende hilser fortsatt på meg, og sier han husker meg. Er jo koselig da:)
U for unit. Avdeling. Ikke så mye mer å si om det;)
Det er påske. Jeg har som sagt ikke noe særlig påskefølelse, men jeg har bestemt meg for å få det. Det vil si, den kvikklunchspisende, skigående, jublende "endelig vår"-følelsen, den får jeg nok ikke. Men det er jo egentlig ikke det som er påske..!!! Jesus, han har jo levd. Som deg og meg, med gode og mindre gode dager. Så døde han, som vi også skal. Så, heldigvis, sto han opp igjen! Det er jo nærmest for utrolig til å være sant, men jeg tror det faktisk. Han lever, sånn at vi kan få leve! Er det noe jeg har gjort i det siste, er det virkelig å leve;) Ja, det gjelder jo for deg også, for hvis du leser det her, så lever du:) Det er en gave, for vi har ikke gjort noe for å fortjene livet. Så, vi kan bare ta imot, og leve:) Jesus er livet, sier han. Jeg er enig:)
 |
| Siri, en av mange herlige jeg har fått bli kjent med her. Takknemlighet!:) |
 |
| En annen, herlig gammel mann jeg møtte en dag i "byen" |
 |
| Selv om jeg er i litt Norgemodus, så er jeg jo her, og ja, KOSER meg! Livet her er deilig på så mange vis! Det er sagt "der det er hjerterom er det husrom", og ja, her er det plass til mange, og hjertene er store!:) |
 |
| Let's celebrate life this easter! Pasaka njema!! |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar